7/01/2004

Jeg var ad velta fyrir mjer framtid mannkynsins, svona ut fra Russneskri karlmennsku sjed. Their nefnilega heilsast alltaf med handabandi. Thad er kannski ekki snidugt ad tala um thad, svo jeg aetla frekar ad segja fra thvi hversu omogulegt er ad vinna ast einhvers tilbaka ef hun hefur yfirhofud daid einhverntiman. Ad minnsta kosti ef thad er kottur sem um raedir. Hvita kisuloran er nefnilega algjorlega buin ad afelska mig. Jeg hef reynt ad stiga a skottid hennar, jeg hef reynt ad strjuka henni og jeg hef jafnvel reynt ad finna snipinn til ad veita henni einhverja fullnaegingu. En allt kemur fyrir ekki. Thegar jeg mjalma til hennar svarar hun ekki einusinni. Thad eina sem virkar til ad fa athygli hennar er hardfiskur. Enginn kottur i heiminum getur stadist islenskan steinbit. Hid sorglega er hinsvegar ad hun litla min bordar bara ur hendi mjer og fer svo ad thvi loknu. Thad er fatt sem jeg get gert. Jeg byst vid ad a nastu dogum muni jeg henda henni ovart ut um gluggann, thvi jeg elska sjalfan mig svo mikid ad jeg get enganveginn tholad ad einhver annar haetti ad elska mig. Jeg get legid minutum saman uppi i rumi med nefid ofan i eigin handakrika, thefandi af minni eigin svitalykt. Mamma sagdi lika einusinni ad svitalykt vaeri spennandi. Svo verd jeg ad minnast a thegar jeg opnadi hurd. Jeg var ad ganga ut ur skolanum minum og sa ad stulka var a leidinni inn. I vidleitni minni vid ad vera sjentilmadur og i von um ad stulkan mundi e.t.v. segja ''mikid ertu godur eigum vid ad fara heim ad stunda villt kynlif?'', tha opnadi jeg hurdina upp a gatt, hneigdi mig ofan i jord thar til hun var gengin inn. Horfandi a eftir bossanum dilla i burt, heyrdi jeg i daufum stunum. Jeg hjelt kannski ad kynferdislegt imyndunarafl mitt vaeri ad leida mig i gonur, en kikti tha bakvid dyrnar og sa ad a milli hurdar og veggjar var kramin gomul kona. Hun var pinkulitil, i sidu ullarpilsi og med prjonahufu. Tharna var hun, rangeygd i framan med nefid upp i loft og skrikti uppur sjer ''thad var ekkert''. Og ekki vildi hun opna a mjer buxnaklaufina frekar en adrir fuss. Gud gefi David Oddsyni gedheilsuna aftur, amen.

Bloggsafn